Ekspedisjon Vinterfjellet – Dag 2/3

30. mars 2018 Sten-Andre Karlsen Comments 29 kommentarer

Første natt i telt gjennomført, og jeg er den første til å innrømme at det var litt kaldt. Gjennom natten lå det på rundt -7 grader og vinden tok godt i teltet. Soveposene gjorde jobben, men vi var begge ganske kalde når vi endelig kom oss ned i posene og da tar det litt tid å få varmen. Da er det jammen ikke veldig fristende å trekke ut av posen heller på morraen, men opp måtte vi.

Dagen startet med en porsjon havregrøt til hver før vi pakket sammen campen. Her fikk vi endelig testet hvordan det var å rulle teltet på toppen av pulken istedenfor å pakke dette ned i den lille posen som følger med. Dette funka helt utmerket og gjorde nedrig veldig mye mer effektivt!

Med pulken pakket og goretex skallet på var det bare å sette snuten mot Svartenut som var dagens første delmål. Med svært begrenset sikt var vi litt usikker på hvilken vei vi skulle følge for å komme inn på riktig rute, så vi valgte her å starte med å sette opp en kompasskurs for å være helt sikre på retningen. Få minutter etter var vi inne på kvista løype og med god fremgang til tross for kraftig motvind over Kolsvannet. Vannet i seg selv er ikke veldig stort, men når man ikke ser over, og alt rundt er hvitt føles dette som en uendelig slette, noe det heldigvis ikke var.

På enden av vannet måtte vi over Midtfjellsristin. Enda en bakke med skareføre, så her hadde vi en kort pause med nøtter og sjokolade før vi mannet oss opp igjen og satte igang. Langfellene mine var en klar fordel også her, og Kristian slet nok litt mer med å komme seg opp enn hva jeg gjorde. Til gjengjeld måtte jeg ta disse av igjen på toppen, noe som stjeler litt mye tid ser vi nå i ettertid. Dette kan nok gjøres på en bedre måte, så det må jeg sjekke opp i.

Det som møter oss på toppen er en fantastisk utsikt, med fantastiske fjell på alle kanter. Dette er hvorfor vi er her! For en plass! All snev av misnøye fra bakkene forsvant som snø på varm asfalt og turen var magisk igjen!

Etter en kort fotopause satt vi utfor ned mot Svartenut. Selv om dette var en fantastisk bakke, var det igjen ganske vanskelig føre med løssnø og skareføre om hverandre. Dette førte til et par fall fra undertegnede, men jeg kom heldigvis helskinnet gjennom hele utforkjøringen. Herfra kunne vi se Svartenuthytta og hadde bare en bakke igjen – en bratt bakke! Det må nevnes at denne bakken endelig utelukkende hadde løssnø! For en utrolig følelse det er når man kan bare renne og endelig føle at man har kontroll på alt man gjør nedover. Begge kom seg ned i god fart og følte seg nok ganske fornøyde med at det kun var en liten tur over Den svarte tjørni før vi var på plass på hytta.

Hytta som møtte oss var allerede oppvarmet av 2 andre gjester som satt og spiste nistepakken sin, så vi bestemte oss fort for å ta en liten pause her vi også. Her fikk vi tørket litt sokker, kokt opp litt vann og sett litt på kartet sammen med de andre gjestene, 2 hyggelige dansker som hadde bestemt seg for å gå litt på fjellet i Norge for første gang.

Pausen ble godt over en time før vi kom oss avgårde igjen, noe vi ser i ettertid var en stort tabbe. Vi hadde helt klart undervurdert hvor hard ruten fra Svartenut til Øyuvsbu var. Vi satt med et inntrykk av at denne stort sett var flat, men i realiteten var det slett ikke slik det var.

Det startet med en lang slak bakke som vi tok i et stort jafs, med god moral og stort pågangsmot. Været hadde klarnet helt opp og turen gikk helt etter planen! Det var da «motgangen» startet. Selv om sola skinte tok motvinden seg kraftig opp og det var steinhardt skareføre i mange kilometer.

Den lage veien langs Rosskreppfjorden helte ca 30 grader mot høyre hele veien. Dette førte til at pulken skled ned hele veien og ble derfor ekstremt tung å dra. Jeg har før reisen lest at folk fester på «finner» på pulken sin, for å holde den rett bak seg, uten at jeg har helt skjønt hvorfor. Nå vet jeg, og jeg kan garantere at jeg kommer til å montere dette selv også før neste tur!

Selv om turen her var veldig tung med mye mer kupert terreng enn vi forventet klarte vi sakte med sikkert å komme oss fremover på et vis. Likevel var det først når vi møtte en stor dal vi måtte ned (og opp) som turen virkelig tok en ny vending. Kristian rant ned først og klarte seg fint nesten helt ned, helt til han møtte på et isparti som slang han rundt i en salto med hard landing. Jeg stod på toppen og fikk med meg hva som skjedde og bestemte meg for å renne ned sidelengs i håp om å få litt mindre fart og klare å holde meg på beina. 90% av bakken gikk helt topp, helt til også jeg møtte isen, skøyt fart, mistet alt kontroll og slo en salto selv. Kroppen gikk det fint med, men det smalt noe helt vilt, og jeg merket at den ene staven plutselig var klippet på midten. Den dag idag er vi enda ikke sikker på hvordan dette skjedde, men jeg tror det var pulken som kom susende forbi meg midt i saltoen som traff midt på staven som stod i bakken. 5 sekunder med stillhet og det gikk opp for oss begge – Da må vi avslutte turen på brokke. Litt surt var det, men for en tur vi har hatt allerede. Nå gjelder det bare å komme seg til Øyuvsbu så fort som mulig!

Kristian er en veldig god turkompis, spesielt når ting går litt trått. Positivitet er smittsomt, og det var vi nok begge glad for på dette tidspunktet i turen.

De neste timene ble lange, og jeg skal innrømme at jeg tror begge to fikk seg en skikkelig oppvekker etter denne opplevelsen. Neste gang har vi med oss et par ekstra staver. Fremgangen var jevn, men det gikk sakte og solen sto lavere og lavere på himmelen. Før vi visste ordet av det gikk vi kun på månelyset.

Det var kaldt, det blåste noe helt enormt, og vi hadde plutselig dårlig sikt. Det ble her diskutert om vi skulle sette opp teltet og fortsette i morgen, men vi bestemte oss for å ta på hodelykt og gå de siste 3 km for så å sjekke inn på Øyuvsbu. Her hadde ingen av oss spesielt mye krefter igjen, men tanken på en varm peis og en myk seng motiverte oss nok til at vi klarte komme oss opp de siste stigningene også.

Klokka 2240 renner vi ned siste bakken til Øyuvbuvannet og ser lyset fra hytten i horisonten. Reaksjonen er høy jubel og ny energi vi ikke viste vi hadde. Endelig var vi fremme, etter å ha gått fra morraen for å nå dette målet!

Inne på hytten satt det 10-12 andre i stuen og leste Donald og Se&Hør. Vi ble møtt med store øyne i det vi kommer inn døren fra mørket, kledd som polfarere med store smil om munnen. En unggutt som var gjest på hytten var hjelpsom med å finne rommet til oss, og hyttevakten forklarte hvor vi fant alt vi trengte. For en service!

De neste 2 timene gikk med til å koke vann til kveldsmat, sitte foran peisen for å få varmen tilbake, samt tørke sokker. En fantastisk hytte, med bare hyggelig folk! Kan melde at vi sov begge veldig godt denne natta, og fikk ladet godt på til turen ned fra fjellet dagen etter!

Dagens oppsummering: Fantastisk tur, men vi ser her at vi har lagt opp en rute som er litt for lang for en dag. For et landskap! I morra skal vi ned igjen!